Selected Families and Individuals

Notes


Torald Sigurdsen

Den "ukjente" hr. Toralde Sigurdsson

Av Magnus Mardal

Om den gamle lendmannsætten på Ænes, Hatteberg og Mel Kvinnherad Hardanger er det skrevet ganske meget. I litteratt ren er denne ætten som regel kalt Galtung også for de ledd sot er eldre enn Laurits og Johan Galtung som i 1648 og 1650 fik stadfestet sitt adelskap på nytt. I Morten Hansens "Norsk Slektsbøker" er nevnt det viktigste som er publisert i de sener år. Det første grunnleggende arbeid er uten tvil Henning Sollieds artikkel "Ænes'ætten og Galtung'erne". Her klarte ha på grunnlag av segl og eiendomsforhold å vise at ridderen og riksråden hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre den gamle stormanr sætt i Hardanger.
I 1949 kom så Lars Hamres dyptpløyende og solide artikkel "Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes på 1300?1400 talet". Hamre kunne her på grunnlag av delvis nytt kildemateriale påvise at middelalderætten på Torsnes i Jondal i Hardanger var en særskilt ætt, ikke som man tidligere hadde ment, e gren av den gamle lendmannsætt på Ænes, Hatteberg og Mel. Sollied hadde gått ut fra at Sigurd på Ænes var identisk me fehirden i Tunsberg og Bergen, Sigurd Gautsson. Hamre kunne imidlertid vise at Sigurd på Ænes het Sigurd Guttormsson, Hamre var derimot enig med Sollied i at Sigurd Galte er søn av baronen hr. Gaut unge Gautsson, og han fant det også sannsynlig at fehirden Sigurd Gautsson og Sigurd Galte Gautsson er identiske personer.
I tidsrummet 1322?1341 er Sigurd Galte Gautsson flere ganger nevnt i diplomer fra Hardanger. Men han var aldri som Hamre har pekt på knyttet til noen bestemt geografis lokalitet. Dette tror jeg har sin forklaring i at Sigurd Gautssona virkelige hjemsted var Øst?Norge, mest sannsynlig Vestfold.
Vi vet at Ænes?slekten ? jeg velger å bruke denne benevnelse fra tidligere var knyttet til østnorske distrikter, her også medregnet det senere Båhuslen. Når således Tjølling kirke i 1401 hadde et krav på det betydelige beløp 16 mark forn i arven etter Sigurd Gautsson, skulle dette tyde på en sterk tilknytning til Vestfold. Det samme kan nok også hans tjeneste som fehirde i Tunsberg tyde på. Han har utvilsomt tilhørt den gruppe av tidens stormenn som hadde sine økonomiske interesser knyttet både til by og land, var både forretningsmann og jordeier. Som tilhørende den mektige Ænes-ætt har Sigurd Gautsson uten tvil også eid eiendommer i Hardanger. Det kunne derfor også være nærliggende for ham å fungere som fehirde i Bergen.
Det er akkurat denne kombinasjonen, eiendomsbesitter i Vestfold og eiendomsbesitter i Hardanger, som kanskje gjør det mulig å kaste nytt lys over et hittil uløst problem i norsk middelaldergenealogi : fra hvilken slekt stammet hr. Toralde Sigurdsson, ridder og en av de norske riksråder som i 1397 var med på unionsmøtet i Kalmar? Blant hans sønnesønner var erkebiskop Olav Trondsson og Aspa?slektens mektige overhode Ivar Trondsson.
I et brev fra 1397 kaller utstederen Magnus Assursson seg "konongs og Poraldz wmbodzman j Hardangre". Denne benevnelsen viser tydelig at Hardanger på dette tidspunkt må ha vært et avgiftslen eller et "kvitt og fritt" len. Som et av de mindre len var sikkert Hardanger overlatt til innehaveren av et større len. Som den mest sannsynlige innehaver er det nærliggende å tenke seg hr. Gaute Eriksson. Vi vet at han hadde brev på flere sysler eller len, blant disse er nevnt Nordmøre. I Hardanger eide han flere eiendommer, og det ville være naturlig om akkurat dette len hørte til dem han hadde brev på. Magnus Assursson betegnet seg jo også som Toraldes ombudsmann. Utgiverne av diplomatariet har kalt ham hr. Toralde. P.A. Munch har ansett ham "formodentlig" å være hr. Toralde Sigurdsson. Jeg tror det er mest rimelig at Munch har rett i sin antagelse.
Magnus Assursson har altså ved siden av å fungere som kongens ombudsmann i Gaute Erikssons tjeneste, også vært privat ombudsmann for Toralde Sigurdsson. Da reiser spørsmålet seg: hvilke interesser kunne hr. Toralde ha å ivareta i Hardanger? Han må ha hatt eiendommer der, og disse er ? som jeg skal komme tilbake til senere ? høyst sannsynlig av det s.k. Ænesgods. Dette skulle tyde på et slektskap mellom hr. Toralde og hr. Gaute Eriksson. Hr. Gautes tilknytning til Ænes?ætten burde være klarlagt ved Henning Sollieds tidligere nevnte artikkel. Men Sollied har neppe rett når han antar at Erik "Galten" er en sønn av Sigurd Gautsson. Jeg er kommet til at Erik "Galtung" heller var en bror av Sigurd Gautsson og da altså en sønn av hr. Gaute Gautsson på Hatteberg. Slektskapet mellom Gaute Eriksson og Toralde Sigurdsson skulle da bestå i at de to er fettere: hr. Gaute sønn av Erik "Galtung" Gautsson og hr. Toralde sønn av fehirden Sigurd Gautsson.
Det er mulig at man ut fra en anførsel i biskop Øysteins jordebok kan slutte at det har vært et slektskapsforhold mellom hr. Gaute og hr. Toralde. Om gården Våle i Våle sogn i Vestfold heter det således at hr. Gaute Eriksson hadde gitt 4 øresbol, fru Ingeborg 2 øresbol og hr. Toralde 2 øresbol. Dessuten var i samme gård 1/2 laups land gitt av Aslak Steinarsson (biskop Øysteins far) og 1/2 laup av Hallvard på Bakkar.
Den fru Ingeborg som er nevnt her, kan identifiseres som den Ingeborg Sigurdsdatter som først var gift med hr. Lodro Eyvindsson og senere med hr. Nikolas Svensson Galle (Gamal Galle). Fru Ingeborg må være død før 1399, for høsten dette år begynte biskop Øystein en visitasreise i Ranrike og Elvesyssel prostedømme. Det er da anført i jordeboken at Hogdals kirke hadde en del tilgodehavender i arven etter fru Ingeborg.
Litt senere har det oppstått et tvistemål mellom Toralde Sigurdsson og Hovedøy kloster. Fru Ingeborg hadde nemlig i 1385 i sitt testamente bestemt at 5 markebol i Hjelmstad i Skee sogn skulle gå til Hovedøy kloster. Disse 5 mb hadde fru Ingeborg overtatt etter sin mann hr. Lodin Eyvindsson, som i 1369 hadde fått dem som gave av kong Håkon. Om vi her har å gjøre med en gave i ordets egentlige forstand eller en form for forlening, er umulig å avgjøre bare på grunnlag av den kortfattede notis i Akershusregisteret. Oscar Albert Johnsen har i sitt verk "Bohuslens Eiendomsforhold" kommet inn på dette. Han mener at hr. Toralde "formodentlig" har vært den nærmeste odelsberettigede til disse 5 mb (gården Hjelmstad var i alt på 8 mb). Jeg tror neppe det her kan være tale om et odelskrav, men heller spørsmål om et vanlig arvekrav. Fru Ingeborg ser ikke ut for å ha etterlatt seg livsarvinger, og da er det at hr. Toralde som hennes bror har gjort sitt krav gjeldende på Hjelmstad.
Tvistemålet mellom hr. Toralde og Hovedøy kloster ble avgjort slik at klosteret skulle beholde de 5 mb og hr. Toralde skulle ha løsøret. Samme år (1401) nevner Akershusregisteret at klosteret har kjøpt de 5 mb i Hjelmstad. "Løsøret" fra forliksdokumentet må utvilsomt tolkes slik at klosteret har vedgått at hr. Toralde hadde rett i sitt krav, og at klosteret var villig til å innløse de 5 mb mot betaling.
Etter det jeg har vært inne på her, tror jeg det er fullt berettiget åtrekke den slutning at hr. Toralde Sigurdsson og fru Ingeborg Sigurdsdatter har vært søsken. Det ville da være rimelig om de 2 øresbol hver av dem gav til Våle kirke, var arvegods. Hr. Gaute Erikssons gave på 4 øresbol kan også meget vel ha stammet fra arv. Når man så også finner at Skånøre?ættens overhode, Aslak Steinarsson, har eid i samme gard, kan dette tyde på slektskapsforbindelse mellom noen av tidens fremste Vestfoldslekter.
Hr. Gaute Eriksson hørte så avgjort til blant Norges mektigste menn i siste halvdel av 1300?tallet. Allerede 1367 hadde han Oslo syssel, medlem av riksrådet 1369, senere fehirde i Tunsberg og sysselmann i Skien. Han eide omfattende eiendommer både i Norge og i Sverige, og han var i stand til å låne konge, kirke og privatpersoner store beløp. Hans fremstående stilling kan vel også skyldes ? slik Henning Sollied har pekt på hans to ekteskap og svogerskapet til Sveriges og Norges fremste menn.
Noen tilsvarende posisjon har Toralde Sigurdsson ikke hatt, selv om han nok ble medlem av riksrådet og ridder fra 1397. De to fettere må vel antas å ha vært omtrent jevngamle, født i 1330?årene engang. Når vi ikke hører noe om hr. Toralde før i 1388, kan dette tenkes å ha sammenheng med at hans ekteskap ? eller mangel på ekteskap ? ikke har skaffet ham noen fremstående posisjon. Før det standsmessige ekteskap med fru Adalis Erlingsdatter har han vært gift med ? eller bare levd sammen med ? en Ragnhild. I den tidligere nevnte notis om hr. Toraldes gave av de 2 öb til Våle kirke heter det nemlig at de var gitt til sjelemesse for "Roars Roarssunar ok Ragnhildo kono sinni." Det er intet som tyder på at denne Ragnhild har tilhørt noen særlig fremstående nett. Jeg tror nemlig det ikke er urimelig å anta at hun er identisk med den Ragnhild Trondsdatter som er nevnt i et diplom fra Romerike 1354. Her kunngjorde Ivar og Tove Trondssønner med sin søster Ragnhilds samtykke salg av Hornås i Løken sogn, Romerike. Er min antagelse her riktig, kan Trond Toraldesson ha fått fornavnet etter sin morfar. Det kan også nevnes at navnet Ivar er brukt i den senere Aspa?slekt.
Den forholdsvis beskjedne posisjon Trond Toraldesson har innehatt sammenlignet med sin halvsøster hustru Kristina Toraldesdatter, kan være betinget av at han har vært ansett for "uekte" født. Hustrul Kristina har derfor vært hovedarvingen, muligens enearving, etter hr. Toralde og fru Adalis, og det er av disse eiendommer hun senere så seg nødt til "for stora skuld og gield" å selge til sin brorsønn, erkebiskop Olav Trondsson.
Akkurat det forholdet som her er påpekt, hustru Kristina som hovedarving (eller enearving) etter sine foreldre, kan muligens bidra til å gjøre det sannsynlig at P.A. Munch hadde rett i sin antagelse at Magnus Assursson også hadde funksjon som Toralde Sigurdssons ombudsmann i Hardanger.
I Aslak Bolts fortegnelse over ekebispesetets jordegods er det nevnt at en halvpart av Ænes med tilliggende rettigheter var kjøpt av hustru Brynhild Josefsdatter, den andre halvparten var kjøpt av Holte Jonsson. P.A. Munch tenkte seg at denne notis kanskje kunne forståes slik at Brynhild Josefsdatter hadde vært gift med Jon Holtesson, far av Holte Jonsson. Yngvar Nielsen mente også at det måtte være en eller annen slektskapsforbindelse mellom hustru Brynhild og Holte Jonsson. Både Munch og Yngvar Nielsen har gått ut fra at de to halvdelene av Ænes var solgt samtidig. Men dette behøver slett ikke å ha vært tilfelle, heller ikke at fru Brynhild (død 1394) har vært gift med en fra stormannsætten fra Holter i Nes.
Det er derimot mest sannsynlig at den halvdel i Ænes Holte Jonsson solgte, var Kristina Toraldesdatters arv. Holte Jonsson var nemlig slett ikke gift med en Arnbjørg, slik Gerhard Munthe påstod ,29 og som siden er blitt gjentatt av andre. Denne misforståelse kommer av en ren feillesning av et diplom fra 1437. Her står det imidlertid helt tydelig og klart at Arnbjørg Tor . . .datter var gift med Amund Niclisson. I samme diplom står det ellers tydelig at Holte Jonsson var fru Adalis Erlingsdatters versønn. Det burde etter dette være helt klart at han var gift med hr. Toraldes og fru Adalis eneste kjente datter, Kristina Toraldesdatter.
Salget av Enes kjennes bare fra notisen i Aslak Bolts jordebok, noe salgsdokument har vi ikke. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at Holte Jonsson har opptrådt på vegne av sin hustru og med hennes samtykke, og at det er hennes farsarv det er tale om. Det finnes ingen antydning om at noen del av Ænes har inngått blant fru Adalis Erlingsdatters eiendommer eller har tilhørt Kristina Toraldesdatters første ektemann Sven Arnesson.
Henning Sollied viste i sin tidligere omtalte artikkel at hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre Ænes?ætten. Både segl og eiendomsforhold tydet på dette . Når det gjelder hr. Toralde, kan ikke hans segl med liljen under to sidestillede kroner hjelpe oss å finne noen tilknytning til andre av samtidens stormannsætter ? samtidig som hans segl ikke utelukker noen mulighet. Som Christopher M. Munthe har redegjort for, hendte det nemlig at far og sønn og brødre seg imellom kunne bruke forskjellig våpen, ja, en og samme mann kunne forandre våpen. Hvilke motiver som kan ha ligget til grunn for en våpenforandring, er det selvsagt umulig å vite noe sikkert om. Munthe kan ha rett da han pekte på at det kan ha vært et ønske om å "vitterliggjøre" seg som kongeætling eller å vise at man stammet fra en særlig mektig og ansett mann.
Blant de bevarte segl fra diplomer fra før 1400 er det kun Toralde Sigurdsson som har brukt seglet med liljen og de to kroner. Ellers er det bare kjent fra en gravstein i Nidarosdomen over den fra Håkon Håkonssons saga kjente lendmann Pål Sure, som antagelig var hjemmehørende i Trøndelag. Hr. Audun Vigleiksson, gift med Pål Sures datter Ingeborg, førte et lignende våpen, men hadde bare en krone over liljen. Selv om det foreliggende kildemateriale ikke kan peke på et mulig slektskap mellom hr. Toralde og Pål Sure, kan man selvsagt ikke utelukke en slik forbindelse. Personlig er jeg mest tilbøyelig til å sette hr. Toraldes bruk av sitt "fine" våpen inn i en annen sammenheng. Kan det være mulig at vi her står overfor en av tidens stormenn som gjerne ville "fornye sin mynt"?
Det kan pekes på en del forhold som kunne ha gjort noe slikt naturlig for ham. Etter at hans "kone" Ragnhild var død, inngikk han et standsmessig ekteskap med fru Adalis, fikk sete i riksrådet og er således blitt regnet med blant de mest fornemme i landet. Han kan nå ganske enkelt ha følt et behov for et standsmessig våpen for åmarkere sin nye posisjon. Er det mulig at hr. Toralde med de to kroner i sitt våpen har villet vise til en slektskapsforbindelse med det gamle kongehus? Når det i den senere Aspaslekt har levd en tradisjon om en avstamning fra Olav Tryggvason, kan det tenkes at tradisjonen nettopp går tilbake til hr. Toraldes "fine" våpen.

I Danmarks Adels Aarbog blir Toralde Sigurdsson kalt hr. Toralde Sigurdsen Kane og antatt å være sønnesønn av fehirden Gunnar (Hvit) Toraldesson. Adelsårboken har nok her bygget på antagelser som tidligere var fremsatt av Gerhard Munthe, P.A. Munch og Yngvar Nielsen . Selv om det er utelukket slik jeg bedømmer det ?at hr. Toralde agnatisk har tilhørt Kane?ætten, kan det derimot være mulig at han har hatt en kognatisk tilknytning. Om det isolert sett ikke har noen bevisverdi, kan nok den utbredte bruk av navnet Toralde i Kane?ætten indikere en forbindelse. I tilfelle er jeg mest tilbøyelig til å anta at fehirde Sigurd Gautsson har vært gift med en søster av fehirde Gunnar Hvit Toraldesson (Kane).
I biskop Øysteins jordebok er nevnt en hittil uidentifisert hustru Elin, som kunne tenkes å være Gunnar Toraldessons søster og mulige mor til Toralde Sigurdsson. Jeg anser det nemlig for ikke helt usannsynlig at jordebokens opplysning om hustru Elins gave av noen jorder til Borre kirke , kan settes i forbindelse med en gave av noen jorder til kirken i Tjølling. Det er verdt å merke seg at det begge steder er tale om jorder og enger, ikke som vanlig ellers om gårder og gårdparter med en angitt verdi, f.eks. i øresbol eller markebol. Vi står her overfor en helt uvanlig form for gave til kirken, nemlig ikke en gave med full eiendomsrett, men kun en overdragelse av bruksrett. Dette er de to eneste tilfellene jeg har støtt på i det foreliggende kildemateriale fra denne tid. Jeg antar derfor at gavene til kirkene i Borre og Tjølling er deler av en og samme donasjon fra en og samme person. Vi vet at hr. Toralde i en del år før sin død disponerte over jordene i Tjølling, Hjelmsengene som de ble kalt, og har hatt leilendinger på dem. De stedlige geistlige har så protestert mot dette og brakt saken inn for biskop Øystein. Det ser ut for at biskopen har innsett at kirkens krav ikke uten videre var juridisk holdbart. Han bestemte nemlig at fru Adalis foreløpig skulle få beholde Hjelmsengene, men til høsten samme år eller til neste vinter måtte hun enten bevise sin rett til jordene eller la kirken overta dem.
Det tidligere nevnte tvistemålet mellom hr. Toralde og klosteret på Hovedøya om Hjelmstad i Skee, viser at han også tidligere har hatt sin egen juridiske vurdering av en sak og at han ikke var redd for å sette sin tolkning opp mot geistlighetens. Han kan ha blitt eier av Hjelmsengene ved arv, og har så ment at han var i sin fulle juridiske rett når han tolket det slik at eiendomsrett også måtte innebære en bruksrett. En tidligere gave var således på en måte tidsavgrenset. Ved hans egen overtagelse av eiendomsretten ble gaven faktisk ikke lenger gyldig.
Vi vet ikke om fru Adalis har forsøkt å legge fram bevis eller om hun har latt kirken uten videre overta Hjelmsengene. I denne sammenheng er dette for så vidt av mindre interesse.
Det som jeg i det foregående har vært inne på, er selvsagt ikke uten videre noe bevis for et slektskap mellom hustru Elin og hr. Toralde. Det er kun ment som en antydning av at det kan ha vært slik. Det kan i denne sammenheng også pekes på at navnet Elin var et typisk Kane?navn, og det var også benyttet i Aspa?slekten

Med denne artikkelen håper jeg det har lykkes å utvide vårt kjennskap til en av norsk middelalders minst kjente stormenn, hr. Toralde Sigurdsson. Det kan ikke her ? like lite som når det gjelder norsk middealdergenealogi i sin alminnelighet ? bli lagt fram vitenskapelig sett ugjendrivelige bevis. Jeg skulle likevel tro at denne artikkel har vist at det er sannsynlig at hr. Toralde har tilhørt Ænesslekten og at hans far var fehirden Sigurd Gautsson. Videre har jeg funnet det rimelig å anta at Toralde Sigurdsson og Gaute Eriksson var fettere. Det er også pekt på den mulighet at hr. Toralde kognatisk har tilhørt Kane?ætten.

Kilder: Magnus Mardal i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXIX hefte III 1984.


b.XX s.192 Sammendrag: 6 lagrettemenn vitner at deres fedre og de eldste menn i Varaldsøy skiprede og Jondals sokn sa de ikke hadde hørt annet enn at Torsnes-folket i 7 ledd, som navngis, hadde eid Knarravikskogen i Ænes sokn og Varaldsøy skiprede i Sunnhordland ut til Årsandsgil og inn til Årvik mellom fjell og fjære som rett odel. Jfr. nr. 259. Kilde: Avskrift av M. Schnabel i Langebeks Diplomatarium i Rigsarkivet, København. Bokstavene med parentes i teksten står hos Schnabel og korre-sponderer med merknader av ham.
Trykt ved Lars Hamre i Norsk slektshistorisk tidsskrift XII (Oslo 1950) s. 112-113. Nummer: 249.
Dato: 18. april 1409.1 Sted: Talgje2 (i Ry-fylke).
Brevtekst (fra den trykte utgaven):Ollum monnum þeim sem þetta bref sæa ædr høyra sender Vikingge Eirixsson Aslaker Þorkelsson Ketill Ellendsson Vikinghr Gudleixsson Gunnar Askelzson oc
Þorer Siughurdass(on) loghrets-men
Qv. Gs. oc sina. Kunnight giærande, at mer vitom þet fyre sannedom sem fader3 vare soghdo oos oc sa þer elstomen sem boo4 i Waraldhs ey (a) skipreide (a) oc ionadallz (b) sonk (forte sokn)5 oc enkie annat getit hørdo, en þat at Þossnezss (c) menn eigha oc attu hafua huar efter annat sæm her nemnizst Vikingher audghe oc ingha dottar hanzss, Gudhþormar Kalfzsson son hennar oc siughurdr Gudþormzsson Gudþormer siugurdarzsson, siughurdar gudþormzsson barder oc Gudþormer siughurda syner Knarravika (d) skogh ut aath Aasanda giil oc in at Aarvikar (e) meghin aa mellom fialzss oc fioro æuerdeligha eighnar hver efter annan sem fyr segher. hafuom mer fyrnemdh loghretsmen alldre høyrt getit ædur-
b.XX s.193 nemt at Þossnæss menn gafuo guldo ædur saldho nokrom manne, nema erft hver efter annan som ret odaall fyr saghdan skogh Knarravik som ligger i ænessoukn (f) oc varaldz ey skipreido a sundhordolanda. Ok til sanzs vitnissburdar her um setto mer var insighli fyre þetta bref er gort var i gauta tolgo6 (g) a þorsdaghæn fyrsta af sumre a xx are rikis vars vyrdulæghz herra herra eirix mædh gudhz naadh norex konnonghes. a) Øen ligger i Sondhorlehn, Strandebarms Kald, og Skibredet hvorunder den nu sorterer, kaldes Strandebarms Skibrede b) hører under bemeldte kald, men Hardangers Provstie og er nu et Skibrede for sig selv. c) Thorsnæs er en Gaard i Jondals Sogn, som for 100 Aar og mere skal have havt adelige Privilegier og Været beboet av Galtunger, hvis Efterkommere endnu boe der paa, men ere nu næsten Bønder. d) mig er ikke dette Navn bekjendt i disse grændser. Maaske det er Kysnæs, hvor det ej er urimeligt at Fartøye har staaet eller blevet bygget e) Aarvik ligger i Ænæs Sogn, men uden for Kysnæs. f) Ænes-Sogn hører under Qvindherrets Kald i Søndhorlehn. Gaard-en Ænæss hvor Kirken staaer hører med det meeste af Kaldet nu under Baroniet Rosendal, der har et eget Birke ting paa Terøen norden for Kartets Grændser; altsaa kan det ved bemte Baronies oprettelse være skildt fra Waraldsøe Skibrede, som det for ganske bequemt kunde sortere under, g) er mig et ganske ubekjendt navn, skjønt jeg just ej heller er synderlig bekjendt i denne Egn endnu. 1 Tilføyd av Schnabel ovenfor teksten: 25 iunii og 1299. Men jfr. Hamre på nevnte sted om dateringen. tilbake - -

14121388 febr 2 Oslo
Valgbrev utst av Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper, prost ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon [Munansson] Stumpe, Peter Nikulasson, Nikulas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jakob (Jappe) Fastulvsson og Svale Ottesson: De har på egne og Norges rikes vegne enstemmig valgt dronning Margreta, kong Håkons hustru og mor til kong Olav som nylig døde, til mektig frue og rett husbond og til å stå for og råde over hele riket i Norge alle sine levedager. Hver enkelt av dem skal hjelpe og styrke henne, og de har lovt og svoret hennes troskap. Alle samtykket i at ingen skulle ha flere huskarer og setesveiner enn lovboka og hirdskråen vitner. Likeledes samtykket de i at allmuen i hele Norge skal betale allmenning i ett år på grunn av rikets nødvendige tarv. De svor på egne og andres vegne den troskap som de skylder rikets rette høvding, mens hun svor å holde lov og landets rett i sine levedager. Folk tilrådes å avlegge samme troskapsed mot henne og hennes ombudsmenn slik de skylder rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og det så mye mer som hun har påbudt alle sysselmenn og deres ombudsmenn å holde og styrke lov og landets rett. Beseglet av utst.

Orig (perg): NRA.
Trykt: DN I11 nr 477; RydbergTraktater 1I s 645?647; NGL 2rk I nr 1; NoMiddalddok nr 97 (m/overs); DD 4rk 111 nr 335; NoDipl nr 16.

Reg: RegDan nr 2804.

1528138[9 febr 16-juni 29][Helsingborg?]
Brev om arvefølge og kongehylling fra [det norske riksråd] Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene og biskopene Jakob i Bergen, Øystein i Oslo, Olav i Stavanger, og væpnerne Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at herr Erik, Norges konge, hertug Vartislav av Pommerns sønn, er rett arving til å være konge i Norges rike og til å besitte det med samme rett som kongene før ham. Når han dør, skal hans sønn arve Norges rike, eller kongens bror dersom hans sønn ikke lever, eller hans farbror dersom sønn eller bror ikke finnes. Er ingen av disse i live, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt riket og skal beholde det innen sin ætt. Dette stadfestes og vedtas av utst på egne og hele Norges rikes vegne. Videre antar og godtar de kong Erik og hans arvinger som rette konger over Norge. De skal følge hverandre, den ene etter den andre, uten at tidligere rett eller lov skal være til hinder for dette.
Beseglet av utst.

Orig (lat perg): NRA.
Trykt: NGL 2rk I nr 8b; DN III nr 484 (feildatert, uten dag 1389); RydbergTraktater II s 652?54; Hvitfeld IV s 54?55; DD 4rk IV nr 52B.
Reg: RegDan nr 2826 = nr *3303.

15291389 [febr 16-juni 29] [Helsingborg?]
Brev om arvefølge fra [det norske riksråd] Vinald, erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene, Jakob, biskop i Bergen, Øystein, biskop i Oslo, Olav biskop i Stavanger, herr Malise Sperra, ridder, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at kong Erik, hertug Vartislavs sønn av Pommern, er rett arving til å være konge i Norge og bør besitte det med all rett som kongene før ham har hatt. Når han dør, bør hans sønn arve Norges rike, eller hans bror dersom sønn ikke er til. Om sønn eller bror mangler, følger farbroren. Mangler alle disse, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt. Dette stadfestes av utstederne på egne og Norges rikes vegne, og de antar kong Erik og hans arvinger til sin og Norges rikes konge og rette herre. Dronning Margreta skal nyte sin rett i Norges rike ukrenket og beholde sin morgengave i Norge, som er Båhus og alt som ligger dertil, slik hennes brev lyder [nr 1524]. Hennes testament [1525] skal holdes, og hun skal råde over hele Norges rike, slott, festninger og land, til? og avsette fogder og sysselmenn og føye over riket etter sin vilje og uten regnskap fram til kong Erik eller hans rette arvinger kommer til lovlig alder. Beseglet av utst.

Orig (perg): DRA.
Trykt: DN XVIII nr 34 (feildatert 1389 [slutten av juni?]; Suhm XIV s 235ff; RydbergTraktater II s 650ff; NGL 2rk I nr 8a; NoMiddaldok nr 99 (m/overs); Hvitfeld IV s 78ff; DD 4rk IV nr 52A.
Reg: RegDan nr 2838 = nr *3304.


Adalis Erlingsdatter

Ifølge Aslaks Bolts Jordebok står det på side 123:
Av Tjelle(Nesset i Romsdal), 1 øresbol som fru Adalis gav. (-øde i almerke-), bygslet
for 8 merker smør.
Adelis Erlingsdatter
Vigerust (1997, s 14) mente at Adelus Erlingsdatter tilhørte ætten etter Erling Åsmundsen til Hildugard i Bergen, men uten å si noen om hvorledes. Som vi har vist til over synes det å ha vært en nær knytning mellom “Hildugard”-slekten og “Smørhette”-slekten, men om den går via Adelis eller ektefellen Toralde er usikkert. En hypotese kan være at hun var søster til Ingeborg Erlingsdatter. Det særegne navnet Adelus ser vi senere brukt i Luster i adelsslektene Kruckow og Benkestok, som kan tyde på at de er arvinger eller etterkommere til Adelus Erlingsdatter.

24.6.1473 (DN II nr 888 og Thomle, 1893, s 207-208) gir erkebiskop Olav (Trondsen) med samtykke av sin bror Ivar Trondsen flere navngitte garder på Nordmøre til Domkjerka i Trondheim for en periode på 30 år. Det er gods de har etter sine foreldre og som de hadde kjøpt av deres farsøster fru Kristine Taraldsdatter. De sier videre at det er deres odelsgods. Når tretti år er gått skal igjen eiendommene tilfalle deres arvinger. Det var om gardene : Stein, Tiuig (Tevik), Uglestad i Kvenes prestegjeld, Bergem, Rannem og Sandvik i Tingvall prestegjeld, Honnestad og Krakenes i Surnadal prestegjeld, Huseby og Halla i Todal i Strandvik prestegjeld. Når det er gods som har vært delt på de to halvsøsknene må vi tro at det er jordegods som kommer fra slekten til deres felles mor Adelus Erlingsdatter.

Bygd på dette skrivet og ei ættetavle fra 1500-tallet (Grønli, 1952, s 241) kan vi sette opp denne tavla:
Omkring 1440 (AB, s 74) er det oppført at fru Adelis ga til erkebispestolen i Thiolam i Eriksfjorden i Romsdal åtte merkebol. Videre solgte fru “Adhalez Ellingsdotter” den aller sørligste gården (AB, s 106) i Lidzstadha i Fron i Gudbrandsdalen.

7.2.1411 (DN II nr 615) satte flere vitner opp et skriv om hva Kirstin Eilifsdatter eide av gods og penger på Tolstad. Når Adelus noen år senere var eier av Tolstad, kan det være at hun var arvingen etter Kirstin.

Thomle (1933, s 165) mente at Adelis Erlingsdatter kunne være datter til Erling Reidarsen som bodde på Austad på Eker (i Drammen). 19.12.1335 kjøpte han en del av Foss på Eiker (DN III s 236). Under Foss (Fosseholm) finnes en foss, som kalles Smørhettestrøm”. Thomle mente denne kunne ha vært oppkalt etter Kristine Taraldsdatter. Bjønnes (1989, s 58) mente Adelis kunne være datterdatteren til Svein Arnesen på Aspa, som er omtalt i 1353.

Kilder:
http://home.c2i.net/kvitrud/Arne/smorhette.htm


På side 178:
Fron (i Gudbrandsdal)
Av Dalsegg, 16 lauper og 16 ørtogsbol, bygslet for 3 huder.
En gard på Listad som vi erkebiskop Aslak fikk av Benkt
Harniktsson mot Trosset som nå skylder 3 huder, men fra gam-
melt av (....)
Likeledes hele søre garden på Listad som fru Adalis Erlingsdotter
gav og solgte til erkebispesete, (og som) gir (....i landskyld).
Av Elvestad som Guttorm på Tofte kjøpte, bygslet for 1 øre.

Ellers er Adalis nevnt i noen diplomer:
b.I s.424
Sammendrag: Biskop Eystein af Oslo overdrager hæderlig og velbaaren Frue Adalis, Hr. Thorald Sigurdssöns Enke, Hjalmsenge under Viksgaarden i Thjödling, som Hr. Thorald i nogle Aar havde brugt, mod at hun til Hösten eller næste Vinter for Provsten beviser sin Ret til disse Enge eller atter af-staar dem til Thjödlings Kirke. Kilde: Efter Orig. p. Papir i norske Rigsarkiv. Seglet mangler. Nummer: 588. Dato: 15 Juni 1403. Sted: Teigar
. Brevtekst (fra den trykte utgaven):Wer Øystein meder gudz naad biskuper j Oslo kennoms meder þesso vaaro opno brefue at wer hafuum heiderlighe fru ok vælborne kuinno fru Adaliz sæm herre Þoralder Sigurdzson atte fordom. gud hans saall hafui. laatet nu arlængis ængiar þæær sæm Hialms ængiar kallatz swa marghar sæm herra Þoralder fylgdi j nokor aar ok liggia till Vi-kagardha j Þiodalyngs sokn a Væstfold ok Þiodhalyngs kirkia aa nu swa at hon æder hænner landbolar sæm hon þeim skipat hefuer fylghi ok nyti sik þæær ængiar frialslægha nw arlængis sæm fyr sæghir. en j haust æder j væter nu nest kømer þa te fyrnæmd fru Adaliz firir profaste vaarom huat reet hon hefuer till þæira ængia æder huesso þæær fra Þiodalyngs kirkiu komo. Ok ef þet finz þa at þæær ængiar hafua logligha fra kirkiunne komet þa fylgi herra Þoraldz arfuar þeim æingiom æuæligha her vt af. en ef enkti prof finz at þæær æingiar hafua logligha komet fra kirkiunne þa hafue kirkian sinar ængiar frialsligha after vttan nokot hinder æder mote mæle fru Adalidz æder herra Þoraldz arfua. þetta bref var gort j Teighum jn crastino corporis Christi anno domini mo. cccco. tercio nostro sub secreto presentibus apposito in pendenti. -


b.I s.551
Sammendrag: To Lagrettemænd i Gudbrandsdalen vidne, at Holte Jonssön tilböd Amund Niklissön at bygsle Gaarden Tolftestad i Vaage Sogn, som Holte havde i Bestyrelse for sin Værmoder Fru Adalis Erlingsdatter. Kilde: Efter Orig. p. Papir i norske Rigsarkiv, med Levning af 1 Segl. Noget af Brevet er afrevet. Nummer: 760.
Dato: 31 Marts 1437. Sted: Tolftestad. Brevtekst (fra den trykte utgaven):Ollom monnom theim som thetta bref see æller høyra sender Erik Biornson oc Griim Siugurdson sworne logrettesmen q. g. oc sina kunnikt gørandhe ath vi varom hia oc høyrdom aa oc fleirom adrom godom monnom nerwarandom a Tolftastadom som ligger i Gud-branzdalom j Vagha sokn a Ladalom vm pacha daghen then tidh som Holta Jonson reista først sin boolskap j fyrnempdo Tolftastadhom arom efter gudz byrd anno domini mcdxxxvij. Tha spurdhe fyrnempder Holta Jonson Amundh Niclisson vilthu verda bondhe vppa thenna gar-den tha swarade adernempder Amund Niclisson huru kan ek sitia her f[yre] er ek er ein fatik suein ok husen æru aal vtthrothen a fyrnempdo Tolftastadom, oc vare thet sva athi af ghenghin som gud forbiude oc fru Adaliiz Ellinx dotter æiger gardhen huru sathe ek tha a henne vægna. Swaradhe tha adernempder Holta Joonson f[rw] Adaliiz min vermoder hauer vnth mik swa mykith godz som [ligger] i Vplandhen thet som henne høyrde til af sina vægna. [Tala]de oc tithnempder Holta Jonson til Amund Niclisson sith som j dan[dem]an jek vil læna tek han ok tinne hustru Anbiorghe Tor . . . . dotter æghin kona tinne swa lenghe som beggias idart [lif] warar oc wøl vm hwat tu geth. Til sanindhe sættiom [mit]h okar jnsiggle fyre thetta bref er giorth (var) dæghi oc are som fyr sægher.


Kirstin Toraldsdatter

Kristine Taraldsdatter og Sven Arnesen

Vi vet at Kristine var gift med Sven Arnesen. Det vet vi fra en dom fra Skien 26.3.1490 om noe jordegods i Hallingdal som Jens Pedersen (bror til Herlaug Pedersen) hadde solgt til Sven Arnesens arvinger. Kjøperne hadde krevd kjøpesummen igjen av barna til Jens Pedersen fordi det skulle ha vært Sven Arnesen sitt gods. Det opplyses så at Sven Arnesen hadde vært gift med fru Kristine Toraldsdatter. Ragnhild Jensdatter la da fram et vitnebrev om at fru Kristine hadde arvet det etter sin mor fru Adelis da hun var gift med Herlaug Pedersen. Det ble også ført andre bevis på at det ikke var Sven Arnesen sitt gods. Arne Ewinsen hadde vært ombudsmann for fru Adelis og innkrevd landskyld for henne. Fru Kirstin var gift fire ganger. Fru Adelis eide selv godset da Kirstin var gift med Herlaug Pedersen. Fru Kirstin hadde så arvet godset (DN V nr 948). Thomle (1934) skriver at Sven Arnesen kan ha vært sønn til Arne Ewinsen som var ombudsmann for fru Adelus Erlingsdatter (se over). Grunnen til at Arne Ewinsen er omtalt i 1490 kan være at han var far til Sven Arnesen. Arne Ewinsen har da innkrevd landskyld; ikke som eier, men som ombudsmann for fru Adelis. Om det ikke er slik er det vanskelig å forstå hvorfor Arne Ewinsen i det hele er omtalt i dokumentet.

Fra 24.3.1398 (DN I nr 562) har vi et delvis ødelagt dokument fra Bergen. To tyske kjøpmenn i Bergen forteller at de var i Vår Frues kjerkegård i Bergen. Der var også Magnus Håkonsen og Svein Arnesen. Hvorfor de var der og hva som skjedde mellom dem vet vi ikke, da denne delen av dokumentet er ødelagt. De to kjøpmennene og futen Jens Beintsen prøvde å megle mellom dem. Jens og Svein gikk så ut av kjerkegården og hjemover. Da de kom til Skreddergaten foran Samsongarden, kom Magnus springene etter dem med sine tjenere, med sverd i hånden. Svein klarte å berge seg, mens hans tjener slo ihjel Magnus sin tjener. Det kan tyde på Sven bodde i Bergen på dette tidspunktet. Han har nok vært myndig så et forslag på fødselsår kan være omlag 1375. Han har nok da vært en god del eldre enn Kristina, som vi får tro er født på slutten av 1390-tallet.

I Aslak Bolts jordebok (Munch, 1852, s. 34, 37 og 39) finner vi at erkebiskopen var blitt eier av en del jordegods i Nord-Trøndelag fra Svein Arnesen. I de samme gardene finner vi også Halvard Alfsen som tidligere eier. I Bjørnegård ser vi at i tillegg til Hallvard Alfsen, hadde også Erik Sigurdsen vært eier. Det er ikke urimelig at dette er gods som disse hadde arvet. Halvard Alfsen og Erik Sigurdsen hørte begge trolig hjemme i Gudbrandsdalen (Sandbu og Bjølstad). Årsaken til at de kvittet seg med eiendelene kan være at de lå for langt unna. Når Svein Arnesen muligens var arving av jordegods sammen med to gudbrandsdøler, er det mulig at en må lete etter noen av hans forfedre der. Arne Ewinsen har likevel vært ombudsmann i Hallingdal,og kan nok ha vært bosatt der. En annen forklaring er at dette var gods som egentlig tilhører Kristina Taraldsdatter og hennes slekt. Tidspunktet for handelen med erkebiskopen kjenner vi ikke, men Halvard Alfsen døde i januar 1429 (Engebret Hougen, 1953, s 28-29). Det er da rimelig at også Svein Arnesen var eier før den tid

I et skriv fra 1494 (DN XXI nr 666) hører vi om at Torstein Askelsen hadde bedt tre lagrettemenn vitne at Svein Arnesen i fordums tid hadde hatt eiendeler i Stavneim (på Varhaug), Hogstad, Kvassheim (på Ogna), Taksdal (på Time) og “Sandh” på Jæren. De hadde hørt at “Druga” Offstad eide godset “som Svein Arnesens fader var”. Hvordan den siste setningen skal tolkes er usikkert. - I over hundre år ble godset etter Sven Arnesen behandlet i ulike rettsaker og rettsinstanser. Sven Arnesen har nok ikke hatt livsarvinger - og dermed heller ikke Sven og Kristine. Det er ikke av interesse å følge disse stridene videre her. Ut fra de senere rettsstridene mente Steinnes (1962, s 211-212) at Svein Arnesen måtte ha vært eier av Mjelva-godset i Romsdalen. Det besto av følgende garder i Bolsøy herred: Ekrå, Sigernes, Hatlen, Skjerslia, Mjelva, Hjellset og Talset løp.

Når Kirstine og Sven var gift med hverandre vet vi ikke, men det må tydeligvis ha vært før hun ble gift med Herlaug Pedersen. Asgaut Steinnes mente det også kunne ha vært før Kristine ble gift Holte Jonsen. Det er ikke noen kilder som motsier det.

Kristine Taraldsdatter og Holte Jonsen

2.4.1426 ga Holte Jonsen kvitering til Eirik Bjørnsen for leie av (?) Tolstad og Kvernberget i Vågå (DN XI nr 144). I Kvernberget produserte de kvernsteiner som ga en betydelig inntektskilde til eierne. 31.3.1437 ble det framført vitner på at Holte Jonsen tilbød Anund Niklissen å bygsle garden Tolstad i Vågå, som Holte hadde i bestyrelse fra sin svigermor fru Adelis Erlingsdatter (DN I nr 760). Når Adelus Erlingsdatter var eier av Tolstad, har nok Holte Jonsen alt i 1426 vært gift med Kristine.

Seglet til Holte Jonsen i 1426 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen).

En gang i Eskilds periode som erkebiskop (1402-1428) ga Holte Jonsen flere garder i Sunndal på Nordmøre til erkebiskopen. Det var Hovin, Løkine, Toskine, Litla Flatanade, Bjarnahiella, Giogrin, Lodhænge (AB s 73). Når Holte Jonsen her gir gods til erkebispestolen må vi tro at det er gods som han hadde etter Kristine. Holte Jonsen var selv av ætt fra Østlandet og det er tvilsomt om han også har hatt eiendommer på Nordmøre. Vi kan derfor med stor sannsynlighet se for oss Kristine Taraldsdatter som den egentlige giver av dette godset. Det kan være at det er gods som ble gitt som sjelebønn for Sven Arnesen.

I erkebiskop Aslak Bolt sin jordebok fra omlag 1440 (AB s 108) opplyses det at halvparten av Ænes i Sunnhordaland var kjøpt fra hustru Brynhild Josefsdatter (se om henne under Kvam) og den andre halvparten fra Holte Jonsen. Brynhild sin eiendel kjøpte erkebiskopen før 1389, da Brynhild gikk i kloster. Når Holte solgte sin del vet vi ikke. Igjen er det tvilsomt om Holte Jonsen hadde eiendeler i Sunnhordaland. Igjen kan vi nok se for oss at dette er en støtte til erkebispestolen, som var styrt fra Kristine selv.

2.12.1438 er Holte Jonsen omtalt som død (DN IV nr 871). Sigrid Arnsteinsdatter solgte sin eiendom i Åmot i Nes på Romerike. Hun ble eier da Holte Jonsen døde. Holte Jonsen må da ha vært gift med Kristine senest i 1426 og vært gift til 1437 eller 1438. Når Sigrid er arving er det nok mest trolig at heller ikke Holte og Kristine hadde livsarvinger.

Kristine Taraldsdatter og Herlaug Pedersen

Thomle (1933) skriver at Herlaug Pedersen het Herlaug Pedersen Jernskjegg, men han brukte ikke i noen av de kildene vi har det som slektsnavn. Bjørkvik (1966, s 166) legger til at han var dansk.

Første gang vi møter Herlaug er i en instruks som dronning Margrete skrev en gang mellom 21.1 og 15.2.1405. Kong Erik (av Pommern) skulle da på hyllingsreisen i Norge. Hun skrev blant annet at en som het “Herluch” og Jesse Eriksen skal ri med kongen. Hun legger til at Herlaug kjenner bøndene Taranger, 1912, s 73 og 75). Det sies også at Herlaug skal bli ved hestene. Taranger tolker det som at han er “fodermarsk”.

18.10.1410 (DN VII nr 373) gir Herlaug Pedersen kvitering etter et drap. Det angis at våpenseglet henger ved (en “Ibskal”). Brevet er skrevet på Mærden i Gjerpen ( DN I nr 831). Det å ha et muslingskall i seglet sitt var på denne tiden et tegn på at en hadde vært på pilgrimsferd til apostelen Jacobs grav i Santiago i Spania. De fleste hadde nok et religiøst motiv for pilgrimsferden, mens det for noen var en unnskyldning for å dra på ferie. Vi får tro at Herlaug hade religiøse motiver. Slik sett kan han ha vært en ektemann for Kristine med samme sinnelag. Dette dokumentet er første gang vi møter ham på Mærden. Det ser også ut til å ha vært Herlaugs bosted fram til han gifter seg med Kristine Taraldsdatter.

Seglmerket til Herlaug Pedersen 21.6.1432 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen).

I dokumenter fra 1413 eller 1414 (DN XI nr 128) (DN VIII nr 78) framgår det at Herlaug var fut i Skienssyssel. Han er så omtalt i et annet dokument fra 4.8.1421 (DN XXI nr 284), men uten at han ikke omtalt med tittel. I et dokument fra 10.1.1424 (DN XV nr 52) er Herlaug omtalt som sysselmann i Skiensysselet. 12.1.1424 (DN I nr 710) omtales Herlaug Pedersen som undersysselmann. 24.2.1426 (DN I nr 710) er Herlaug Pedersen omtalt som væpner. 4.7.1430 (DN V nr 595) ble noen garder pantsatt til Herlaug Pedersen. 4.7.1430 (DN III nr 706) er Herlaug Pedersen lagrettemann i Skien, uten noen annen tittel. 21.6.1432 (DN I nr 738) og 26.9.1432 (DN I nr 740) skriver Herlaug Pedersen i Skien at han er fut i Skienssyssel. Vi ser altså at det er en blanding i tittelbruken. Han har nok vært fut eller undersysselmann, som vi får tro betegnet det samme. Omtalen i 1424 som sysselmann kan ha være feil eller det kan være at han har fungert som sysselmann i en kort periode, når sysselmannen har vært bortreist. 31.3.1433? (DN I nr 741) betegnes Guduf Kristiansen for fut i Skiens syssel. Herlaug har nok da fått andre oppgaver.

14.1.1435 (DN III nr 729) er væpneren Herlaug Pedersen vitne i Oslo, og det ser ut som om Oslo nå i noen år var hans tilholdssted. I 1436 startet et opprør på Østlandet. Det var bønder og lavadelsmann med Amund Sigurdsen Bolt som leder, som sto bak opprøret. Det var rettet mot nye skattepålegg og futenes framferd. Fram til 23.6.1436 sto opprørerne sterkt, og riksrådet måtte betrakte opprørerne som likeverdige (Imsen, 1977, s 359-360). 23.6.1436 (DN III s 733) inngikk tolv norske riksråder og væpnere en overenskomst med bondehøvdingen Amund Sigurdsen (Bolt) og hans tilhengere. Avtalen skulle gjelde til 11.11.1436. Til da skulle det være fred mellom partene. I avtalen står det også at Herlaug Pedersen og Jøsse Thomassen likeså skulle holde fred i samme periode. Det kan nok tolkes som at det var Herlaug og Jøsse som sto i spissen for styresmaktenes kamp mot opprørerne og at de skulle holde våpenhvile, på samme måte som opprørerne. 1.8.1438 (DN XXI nr 371) er han fortsatt i Oslo. Bjørkvik ( 1996, s166) skriver at Herlaug var målet for Halvard Gråtopp sitt opprør mot styresmaktene i Telemark i 1438, og at han da var fut. I såfall må han ha returnert til Skien i 1438.

12.3.1443 får vi vite at Herlaug Pedersen tidligere hadde gitt bort noen eiendeler i garder i Vestfold (DN VII nr 318). 30.3.1444 (DN I nr 692) forlikte to mann seg med Herlag Pedersen for rov og opprør.Det kan være at Herlaug hadde vært utsatt for et nytt opprør, men mer trolig er det knyttet til 1436 eller 1438. 15.6.1446 (DN I nr 797) er væpneren Herlaug Pedersen dommer i en arvesak. 16.6.1447 (DN I nr 800) kjøper Herlaug Pedersen en eiendel. Brevet er satt opp i Skien. 26.11.1447 (DN I nr 803) bekrefter Herlaug Pedersen et brev som lagrettemann i Skien. I juli 1448 (DN I nr 805) kjøpte Herlaug Pedersen igjen en eiendel. 17.8.1449 (DN II nr 785) er væpneren Herlaug Pedersen vitne i Numedal.

31.2.1456 (DN III nr 834) er det vist til en dom som riksrådet gjorde i Trondheim. Dommen er udatert, men samme året ble Torleif biskop i Bergen (august 1450). Melom riksrådene finner vi Herlaug Pedersen. I august 1450 må vi gå ut fra at Herlaug er gift med Kristine Taraldsdatter. Vi møter ham nå også for første gang utenfor Oslofjord-området. Med sitt standsmesssige gifte må vi tro at han også har blitt opptatt i riksrådet. Ekteskapet får vi tro er inngått mellom 1447 og 1450. Er Herlaug født på 1380-tallet og Kristine på 1390-tallet, var de altså begge godt voksne på denne tida. 8.10.1453 (DN VI nr 545) er Herlaug Pedersen i Bergen og undertegner et brev som kong Christian I skriver om Hans Kruckow. Herlaug omtales som væpner og medlem av riksrådet. Videre ser vi at Kraft (1830, s 961) skriver at Herlaug Pedersen “forekommer her 1453”, det vil si på Fet, men uten å oppgi kilde.

9.9.1454 satte Herlaug Pedersen opp et brev på Merden. Han kviterte Svenke Sveinsen for bøter på vegne av Gunnar Øysteinsen etter overfall på Herlaugs svenn Jeppe Falster og på Herlaugs gård i Hardanger (DN I nr 831). Når Herlaug har en eiendel i Hardanger er det nok snarere eiendeler til Kristine Taraldsdatter. 1.7.1455 (Johnsen mfl, 1914-18, s 110-112) var Herlaug Pedersen omtalt som knape og undertegnet et brev kongen og riksrådet satte opp i Elfsborg. Det var om Hansebyene. Seglet henger ved brevet. 9.7.1455 (Johnsen mfl, 1914-18, s121) signerer Herlaug Pedersen igjen et dokument. I seglet står det “s’ herlogh pæderson”- seglet til Herlaug Pedersen. I 1457 underskriver væpneren Herlaug Petersen et vitnebrev i Bergen (DN XXI nr 487). 19.1.1458 (DN III nr 842) er riksrådet deriblant Herlaug Pedersen i Skara. De lover å ta kong Christians eldste sønn til konge, når kongen dør. Det er siste gang vi hører om Herlaug i live. Sine siste år har han altså reist rundt som riksråd. Kristine får vi tro bodde på Fet.

14.10.1458 kunngjør væpneren “Jones” Petersen i Skien at han har inngått forlik med om noe jorder som broren Herlaug Petersen hadde hatt før (DN XXI nr 495). Det er ikke utrykkelig sagt at Herlaug var død, men dokumentet kan tyde på det. Det kan være at han døde i pesten dette året. En endelig bekreftelse har vi 8.6.1459 (DN I nr 848). Jens Pedersen stadfestet sin avdøde bror Herlaug Pedersens salg av en eiendel. 27.9.1459 skjøter væpneren Jens Pedersen til kong Christian (I) det jordegodset som han arvet etter sin bror Herlaug Pedersen i Skienssysselet (DN I nr 849). Når broren er arving viser det at Herlaug Pedersen må ha dødd uten livsarvinger. 14.3.1474 (DN III nr 905) gjorde likevel Jens Pedersen et forlik blant annet om “Tiordonxgiof” (tiendegaven?) som Christin Herlaugsdatter hadde gitt faren Herlaug Pedersen, og mye annet som hadde vært mellom dem. Slik det er skrevet er nok Christin død. Herlaug må altså ha vært gift minst to ganger.

Kristine Taraldsdatter til Fet som enke

19.9.1460 kunngjør Kristine Taraldsdatter enka til væpneren Herlaug Pedersen, at hun på grunn av gjeld selger en del eiendomer (DN XXI nr 510). Det er gardene Aspa, Boksaspa, Berg, Leira, Stein, “Tyun” (Tevik?) som samlet blir kalt for Aspa-godset som årlig gir en rente på 12 spann (korn). Kjøper er erkebiskopen Olaf Trondsen og kjøpesummen ble satt til 60 gylden. I erkebiskop Olav Trondsens tid, det vil si 1459-1479, kjøpte domkjerka “andre” halvparten av Jøa (“Ioen”) i Aure på Nordmøre av Kristine Taraldsdatter (AB s 65). Den første halvparten var gitt av Aslak Jonsen i erkebiskop Aslaks sin tid (1428-1450). Salg av eiendeler kan tyde på at Kristine har fått økonomiske problemer etter at ektemannen døde. Det kan også ha vært en skjult gave da hun allerede hadde gitt bort mye jordegods. En hadde ikke lov til etter gjeldende rett å gi bort mer enn 25% av kjøpegodset (fjerdingsgave) og 10% av arvegodset (tiendegave) sitt. Ved å selge jord kunne pengene gå til sjelebønn for Herlaug Pedersen.

Kristine er død i 1463.

Skal vi oppsummere henne gjennom de kildene vi har, har hun vært en kvinne fra det øverste sosiale laget. Hun har fått store eiendommer i arv fra sine foreldre. Hun var gift fire ganger. Hun har nok hatt en sterk religiøs tro og hun ga betydelige eiendeler til erkebispesetet i Trondheim. Hun ser også på slutten av sitt liv at brorsønnen blir valgt til erkebiskop.

Kristines fjerde ektemann

Han er foreløpig ukjent, men det er god plass til ham før 1426 og mellom 1438 og 1447. Vigerust (1997, s 8) gjetter på at Kristinas tredje mann kan ha vært ridderen Hans Kruckow. Dersom de giftet seg må de ha gått i kloster sammen i 1453. De har da ikke blitt opptatt som klostermedlemmer, men fått en pensjonistbolig i klosteret. Fra Sverige omlag hundre år tidligere (Nordahl, 1997, s 86) hører vi om en slik avtale. Ekteparet fikk da samme kost som abbeden og de hadde med seg svenner (tjenere) og hester i klosteret. Jeg anser likevel et slikt ekteskap som uforenlig med min forståelse av hvorfor Herlaug Pedersen opptrer på Vestlandet i 1453 og skriver seg til Fet. Han var nok da på Vestlandet fordi han hadde giftet seg med Kristine Taraldsdatter. Kristine kan da ikke ha vært gift med Hans Kruckow.

Når Kristine etter sin død blir omtalt som “fru” må det enten være feil eller så må den fjerde ektefellen har nok vært ridder og medlem av riksrådet. Vi ser at Anna enka til Trond Benkestok ble omtalt som “fru” da hun døde, uten at mannen var en ridder. Så vi må nok være forsiktige med å konkludere at Kristinas fjerde ektemann var en ridder. Vi er nok da på jakt etter en rik mann som dør i perioden 1338 og 1447. Det er mange mulige kandidater, men det er lite å holde seg til så forslag til kandidater blir helst spekulasjoner.

Arvingene til Kirstine Taraldsdatter på Fet

Vi vet ikke sikkert om og i tilfelle hvor mange barn Kirstine hadde. Vi ser at hun ble arvet av slektninger. Det kan bety at hun ikke hadde livsarvinger eller at hun hadde testamente. Som jeg har vært inne på før er det likevel et åpent spørsmål om Kristine hadde mulighet til å testamentere så mye mer gods enn det hun allerede hadde gitt bort, i forbindelse med sjelbønner for sine ektefeller. Vi hører heller ikke om at hun hadde livsarvinger. Hovedarvingene skulle da være brorbarna. Vi ser at Fet kom i eie til Ivar Trondsen. Det kan også være at hun hadde en søster som vi ikke vet navnet til, og som kan ha vært arving.

29.9.1463 solgte Botolf Eidridesen ( se Kvamsætten side 46) garden Tolstad i Vågå til herr Alf Knutsen og fru Magnhild Oddsdatter (DN I nr 864). Botolf hadde arvet Tolstad med Kvernberget etter sin “frenke” fru Kirstine Toraldsdatter, “Gud være hennes sjel nådig”. Ordet frenke er i skriv fra denne tida brukt om kvinnlig slektning i sin alminnelighet. De var altså i slekt, men hvor nært sies det ikke noe om. Botolf bekrefter å ha fått betaling. Brevet ble satt opp i Bergen. Vi kan se for oss at Kristine kan ha vært tanten til Botolf Eindridesen. I såfall var Eindride Botolfsen gift med en datter enten av Toralde Sigurdsen eller Adelis Erlingsdatter.

Erik Andersen og Margrete Ivarsdatter på Fet

Biskopen i Bergen Absalon Pedersen skrev på 1560-tallet at ridderen herr Erik Andersen hadde bodd på Fet i 1471. Han er ikke kjent fra andre kilder. En eller annen tilknytning mot Kristine Taraldsdatter Smørhetta er det nok, men hvilken er ukjent. Sollied (1938) skriver at det kan være at de var foreldrene til Adelus Eriksdatter (Kruckow) (se side 78-79). Erik må i såfall ha tilhørt Kruckow-familien. Thomle (1934) avviser dette og mente at Erik Andersen kan ha ha vært sønn eller sønnesønn av Kristine Taraldsdatter. Det er likevel ikke noe i det kildematerialet vi har som tilsier at Kristine hadde livsarvinger.

Fru Kirstin på Fet og Guttorm Nilssen (“Tre liljer”)

Et dokument fra 15.8.1539 gir flere spørsmål enn det løser. Det framgår at Mølster på Voss tidligere var tildømt forstandige mann Guttorm Nilssen i Bergen i stedenfor en jord som heter Nytteland. Guttorm hadde opptrådt på vegne av fru Kirstin på “Fiidth”. Når dette var framgår ikke. Det var om 15 matabolsjord med landskyld på 3 løper (DN XII nr 592 og Leiro side 119). Hans Bagge til Steigen hjemlet og sikret så 15.8.1539 Mølster til Truid Ulfstrand til Giske. Det ble gjort på vegne av Engebret i “...ig” (dokumentet er ødelagt her) og hans hustru Anne Olufsdatter. Hun var enke etter Jacob Andersen. Truid hadde betalt førnevnte lagmann Guttorm Nilsen 20 Jachimsdaler og 6 lodd sølv. Dersom eiendommen ved dom ble fratatt Truid eller hans arvinger skulle Hans Bagge holde Truid skadeløs.

Dette er såpass lenge etter at fru Kirstine Taraldsdatter døde, at Guttorm neppe kan være den ukjente fjerde ektefellen. Er det fru Kirstine Taraldsdatter som er omtalt i dette skrivet må Guttorm Nilsen ha vært svært gammel i 1539. Mest trolig har vi da med å gjøre en annen fru Kirstine på Fet eller at Guttorm har opptrådt på vegne av arvingene til fru Kristine. Dersom Guttorm opptrådte på vegne av fru Kristin ca 1463, må han ha vært født senest ca 1440. I 1539 ville han da ha vært omkring hundre år gammel. Vi har da mest trolig å gjøre med en ny fru Kirstin på Fet. Hun er ellers ukjent.

24.11.1509 (DN VI nr 651) er Guttorm Nilsen omtalt første gang i kildene. Han var da lagmann i Bergen. Det var en stilling det ser ut til at han hadde til han døde. Vi kjenner han siste gang i to dokumenter fra 1.8.1539 (DN nr 1114 og 1115) og i dette dokumentet fra 15.8.1539. I forbindelse med DN XV nr 525 fra 20.3.1529 opplyses det våpenseglet hans har “ tre liljer sammenstøtende i skjoldets midte”. Stene (1933, s 259 med referanse til Manderup Schønnebøls innberetninger i 1642 i Dansk Riksarkiv) skriver at Gaute Ivarsen hadde et tilsvarende våpen som Guttorm Nilssen. Liljenes innbyrdes stilling er ikke like, men begge har tre liljer.

Kilder:
http://home.c2i.net/kvitrud/Arne/smorhette.htm


Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI)

b.XXI s.390 Sammendrag: Kristin Toraldsdotter, enke etter væpneren Herlaug Petersson, kunngjør
at hun på grunn av gjeld hun har pådratt seg etter sin manns død, har solgt
mester Olav Trondsson, erkebiskop i Nidaros, Aspa-godset på Nordmøre, med
gardene Aspa, Bokksaspa, Berg, Leira, Stein, Tevik(?) og andre jordeparter,
som i alt gir en rente på 12 spann årlig, og at hun har fått full betaling.
Handelen skal stå ved lag også om renten skulle vise seg å bli større eller
mindre enn antatt i brevet.

Kilde: Fire avskrifter og hender (b, c, d, e) i Langebeks Diplomatarium i Rigs-arkivet, København. - b, som ligger til grunn for gjengivelsen her, er ilegget Varia variorum annorum, som er lagt på året 1440 i Lang. Dipl.Skriveren har føyd til i margen: n) Ao 1460, og under teksten: Origi-nalen findes hos Peder Aspen, een Bonde boende paa Aspen gaardi Tingvolds Preste-giæld i Normørs Provstie. eet par Indsegle eretil bage ubeskadigede. ellers er det eendeel ulæseligt af ond med-fart, især paa 2deStæder, som tilkiendegives i Copien ved Asteriscos.Dend stræg under eendeel ord bemercker, at samme ord icke eretydelig at see i Originalen, men giættede af een eller anden bogstav,som lod sig endnu see. - c har også i margen bokstaven n og årstallet1460, og er en relativt nøyaktig kopi av b. - d er skrevet av Jon Mor-tensson, som i margen har føyd til bokstaven n, årstallet 1460 og påteg-ningen ex Copi/^a/ Chartace/^a/, og under teksten samme tilføyelser som i b.d er visstnok avskrift etter b, men med enkelte avvik i bokstaveringen ogrettinger av åpenbare feil i b´s tekst. - e har samme årstall og påtegning imargen som d, og under teksten d´s opplysning om eieren. e er avskrift etterd. - Om forholdet mellom disse tekstene jfr. nr. 21 her ovenfor. - I Lange-beks Excerpter i Det Kongelige Bibliotek, København, er i G. Schøningsliste Af Aspøens Papirer (nr. 23) et kort utdrag av brevet. - I DetKgl. Norske Videnskabers Selskab, Trondheim, Ms. 8vo 563, s. 610, fins ogsået kort utdrag skrevet av presten Eiler H. Kempe.

b.XXI s.391
Nummer: 510.

Dato: 19. september 1460. Sted: Bergen

Brevtekst (fra den trykte utgaven):
Nuværandis og tilkommandis, som þetta bref se eller høra,
helser jack Christin Toraldar dotter1 efterliva Herlaugs Pedersonar2 a
Wapen, godar aminningar, venligen med Gud og vaar fruo. Kunnickt-
giør med þesso mino breve og fuldalige tilstaar, at jack med en fri
vilja og beraadt modt [mestom3 for min stora tarv og nød skuld,
som mick mangfalleliga uppaligger for stora skuld og gield, som
jack svarliga uthi kommen er efter mino Husbondis frafald for-
nemde Herlog Pederson, for den harda tid, som er bade uppa
adro4
oc mick og annor stycke, som mick behøvades i Bergona at kiøpa
mick til uppahald5, saa og for dend skuld, som
mick6 ej vel belagliget
er at kunna ærlig fornøyder efter min rento, þer mick tilfalla kand
af samligom minom jordom, som mick med retto tilhøyra, og jack
frelsaligen haft haver i mina daghe, og liggjande ero a Normør, þe
som heita Aspa, Boxaspa, Berg, Leyra, Stein, Tyun7 med adrom jorda
partom, som þertill liggja, og alt kallet er Aspa gods, hucket aar-
liga renter 12 Spand] da haver jack soldt fornemda Aspa gods med
allom sinom luttom og lunedom, Som þertill8 liggja oc fra forno
tilliggat hava i heilom lut og halvom, Hæderverdigosthom Fader og
Herra med Gud, Herra Meister Olaf Trondarson Erkebiskop i
Tronderheim xxxxxx9 gyldene og for saa
Go10 som 60 gyldene en
þertill som os imellom, saa at jack her11 for lauga skiøder hannom
og hans arvingja till everdelige eige undan mick oc minom ærving-
jom under Ham og hans ærvingja. Oc bekiænde jack og
fulladan12
tilstaar med þesso mino obne breve, at jack alrede alla penga up-
borit haver til fullo nøyjo med gode og grejdelige, saa mindsta
penning som mesta, at mick allalreden13 og fulkomliga ret14 atnøgd-
er, da skal fornemder Hæderverdigasta Fader med Gud Meister
Olaf Trondarson Erkebiskop i Trondem og hans rette ærvingja
frelseliga følga og fulliga bruka fornemde Aspa gods med allom
jordom og jordapartom, som þer under liggja og liggat haver fra
forno og nyjo, som svarar 12 Spand (efter15 þett, som forskrevet
staar) hædhan af till everdelige tid fri og alt tiltalesløst16 for mick
og alla mina ærvingja nu varande hædro tillkommande17, varo -
Og saa at fornemda Aspa gods meere18 renta kunde en forskrevne
12 Spand tilsigja, da skal fornemder Ærværdigsta Fader Her
Meister Olaf Trondarson19 framdeels vel fornøgja os, skeer og saa
at rentan þer af kand mindre være, end forskrevet er,þa skal ligevel
þett fornemda kiøb, som imellom os er giort, obryteliga haldas og

b.XXI s.392 stadfestas, som forskrevet er ved20 þette brev. Till saninda herom og
fulkomliga tilstandelse at saa er, da haver eg biddet Hæderværdiga
mand Her Iver Wilkinson21 Provast i Mariæ kirkio i Acslo og
Norige Rikes Canceler Her Alf xxxxx22 Provast at
Afla23 kirkio i
Bergone, Her Finboghe elicteis24 i Berghon, Her Henric Ionson,
Her Gauthe og Her Peder Torlefvson Riddure, som da nær varo,
þa þetta kiøb var giort, settja sin indsigle og25 minom26 firo þettan
bref. datum Berge Anno Domini M/^o/CD/^o/LX/^o/ feri/^a/ sext/^a/ hoc tem-
pore27 ante *fests sancti Mathei et Evangelistæ28 -

1 Lang. Exc.: thords, dvs Thorkilds dotter; 563: Christen Thorszen (an
Torgylszen).- tilbake
2 563: Fadrszon. - tilbake
3 Skarpe klammer i b. - tilbake
4 adrounderstreket. - tilbake
5 Bokstaven c tilføyd ovenfor a2 i b. tilbake
6 Som mick under-streket. - tilbake
7 Tyun understreket. - tilbake
8 Som þertill understreket. - tilbake
9 Krys-sene i b. - tilbake
10 for saa Go understreket. - tilbake
11 om, saa at jack her under-streket. - tilbake
12 adan understreket.- tilbake
13 al2 understreket. - tilbake
14 ret understre-ket. - tilbake
15 Parentes i b. - tilbake
16 tiltalesløst understreket. - tilbake
17 Loddrett strek
etter dette ordet i b. Komma tilsatt av utgiveren. - tilbake
18 meere understreket. tilbake
19 Trondarson understreket. - tilbake
20 ved understreket. tilbake
21 563: Wikingszon. tilbake
22 Kryssene i b. - tilbake
23 Afla (d. e. Apostola) understreket. - tilbake
24 D. e.electus. - tilbake
25 og understreket. - tilbake
26 m2 understreket. - tilbake
27 hoc tempore
understreket. - tilbake

28 Skal være: Datum Bergis Anno Domini Mo CDo
LXo feria sexta quatuor temporum ante festum sti. Mathei Apostoli
et Evangeliste. Slik i d (og e). 563 har: 1460 feria 6ta - - festum
apostoli matthei et evangelistæ. tilbake


Christian Edvard Trandal

Trandal, Kristian Edvardson, f. 1913, stakk til sjøs 8/4 1940, kom med i amerikansk konvoifart og vart torpedert tre gongar. Han var óg med på fire ulike invasjonar. Kona si trefte han på eit hospital i Amerika. Ho heiter Lillian Bjørckman og er dotter til Laura Trandal Bjørckman, og såleis syskenbarnet til Kristian., Born: Henny og Linda. Kristian har ein liten farm ved Minneapolis, samstundes som han er flyplassarbeidar. Han var heime i 1971.Han døde i Minnesota 2.november 1989.

Kilder:
"Mot nye heimland" av Ragnar Standal.